Deltakerne (eller “stjernene”) i serien trodde de skulle få en sommer med bare festing og moro, men på dagtid var de nødt til å selge t-skjorter på Seaside Heights. Det beste (eller verste avhengig av hvordan du ser det) er at disse deltakerne ikke spiller, de er bare seg selv. De kaller seg selv ‘Guido’ (’Guidettes’ for jentene), og urban dictionary’s definisjon er: “An stereotypical Italian-American male born and raised Catholic in New York or New Jersey”. Mennene har vanligvis store muskler, solariumsbrunfarge, masse hårgele, tatoveringer, og store smykker.

Mine Beach House room-mates (som ikke passer beskrivelsen) tok av og til en tur på et utested med høy forekomst av typene og lot seg underholde for et par timer. MTV har tydeligvis oppdaget underholdningsverdien, og laget en realityserie. Høyt på listen til deltakerne (spesielt de mannlige) er å få seg noe, og de har høye tanker om sin egen attraktivitet. Det er blitt populært å lage lister over beste utsagn fra serien, og her er noen:
- En av deltakerne om hvorfor hun ikke liker at hun må selge t-skjorter: “I’m a bartender. I do great things.”
- En av deltakerne om en av jentene som hoppet i boblebadet i undertøyet: “Wear a thong bikini — that’s a little bit more classier” (vi har alle våre definisjoner på hva som er “classy”….)
- “Let’s get filthy, creepy and weird.”
- “You can hate me all you want to, but what can you possibly say to somebody who looks like Rambo, pretty much, without his shirt off?”

Jeg tror en av grunnene til at serien er blitt så populær er at man skal ikke tilbringe mye tid “down the shore” før man ser noen som kunne passet inn i serien (det er en grunn til at New Jersey regnes som USA’s Harry-stat). Men, dersom man ikke er en del av gjengen får man ikke med seg “de dype samtalene”, og i serien får man være flue på veggen.

Det nærmeste jeg kom “gruppen” var huset i bakgården som ble leiet ut til en 4 menn i 20-årene fra Staten Island (italiensk bakgrunn selvsagt). De var brune, veltrente, gele i håret, lavt kneppede skjorter og et par svære gull-halsbånd med kors og lignende hengende rundt halsen (et par av dem kjekke dersom man liker stilen), og kvinnene som kom på besøk hadde svært korte skjørt, høye hæler og topper som skjulte lite…

Her er en trailer fra MTV’s serie:

De som observerte fra utsiden kjenner best til den unike dansemåte kalt Fist Pumping, og dette var det beste YouTube-klippet jeg fant til å vise hvordan (det holder å se noen sekunder for å forstå):

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

I går kjøpte jeg digitalt speilreflekskamera. Siden landskap er på listen over ting jeg kommer til å fotografere kjøpte jeg også et stativ. I dag tok jeg en tur ut for å fotografere Manhattan skyline slik at jeg kunne bli kjent med kameraet. Jeg gikk til et populært området for bilder av Manhattan.

Mens jeg fotograferte kom en fyr med en profesjonell telelinse bort og spurte om jeg hadde tenkt å være der til det ble mørkt, og om han kunne låne stativet mitt da. Jeg sa det var greit og spurte om han også ville prøve med stativ mens det fortsatt var lyst. Han var fra Spania og jobbet som fotograf ved siden av jobben. Siden det tok litt tid før det ble mørkt fikk vi tid til å prate. Han ga meg mange tips om hvordan jeg skulle stille lys, bruke forsinket bildetaking for å unngå at fingeren ga bevegelse og dermed uklarhet, bruke lang lukketid på bilder dersom jeg ville unngå å ha med forbipasserende i bybilder osv.

Jeg har hatt en god start. Jeg merker at interessen for fotografering klarer å få meg oppslukt. Jeg har kjøpt et par bøker om eksponering, lyssetting, og komponering, så da er det bare å lese mer for å forbedre kunnskapen. Jeg innser at det også er en fin måte å komme i kontakt med nye mennesker. Jeg hadde en hyggelig prat med spanjolen mens jeg fotograferte, men jeg tviler på at jeg ser ham igjen siden jeg ikke vet hva han heter.

Her er et par eksempler fra de 150 bildene jeg tok i dag. Her har jeg zoomet inn et helikopter med telelinsen:

Panoramautsikt av lower Manhattan tatt med hovedlinsen:

Financial District like etter solnedgang:

Empire State building. Dette er tatt med telelinsen, og jeg som trodde vidvinkel var tingen ved landskapsfotografering:

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Amerikanske politiker sørger alltid for litt underholdning.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Han fortalte at han likte skandinaviske jenter fordi han likte høye og “solide” jenter (jeg tror også blond sto høyt på listen, men siden jeg er brunette holdt han det for seg selv . Han hadde datet en svensk jente og likte hennes avslappede holdning, og han var nå på utkikk etter sin neste skandinaver.

Det er ikke første gang jeg hører single mennesker deltar på eventer for bestemte land (som de ikke kommer fra). En amerikansk venninne med litt irske aner deltar på irske eventer for hun ønsker seg en ire.

Jeg får finne ut hva jeg ønsker meg og finne gruppen med høyest forekomst av menn fra dette landet… På listen er selvsagt Italia, men etter å ha sett “PS I love you” er det kanskje ikke så dumt å bli med på en irsk event.

Jeg er dog ambivalent til å delta på eventer for land jeg ikke kommer fra. Det er innimellom godt å treffe andre nordmenn/skandinavere eller europeere for vi har en felles forståelse. Treffe likesinnede er formålet med gruppene, og utvanningen med mange på leting etter en partner fra regionen/landet gjør eventen mindre interessant for de som kommer derfra. Jeg har gått på Eurocircle-eventer i håp om å bli kjent med europeere i New York, men flertallet på eventen var fra Asia eller USA. Det er kanskje grunnen til at europeere har sluttet å gå på dem…

Min venninne fortalte at hun hadde pratet med en annen amerikansk dame på den irske eventen, og denne damen var skuffet for hun følte mennene ikke var interessert i å date. Kanskje problemet egentlig var at de irske mennene hadde gått på eventen for å mingle med andre fra Irland, og da er det mindre interessant å snakke med en amerikansk jente med irske aner. Det er stor forskjell på å snakke med amerikanere med aner fra et land og de som har vokst opp i landet. Jeg opplever det med “nordmennene” jeg møter i USA, og jo flere generasjoner det er siden noen i familien bodde i Norge, jo større er forskjellen.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det var som vanlig noen som underholdt. Denne fyren sang viser som han hadde skrevet selv og fra andre artister, blant annet Bridge over troubled water. Det var veldig stemningsfullt å lytte til.

Det var noen brudepar som var ute på jakt etter fine bakgrunner. Denne bruden så jeg ikke skoene til, men det var en brud med rosa Crocks.

Central park har også gondolførere, men jeg hørte ingen sang.

Mange benyttet dagen til en rotur. Det er faktisk ikke så dyrt som man skulle tro. Jeg gjorde det for et par år siden sammen med noen venner.

Afrikansk tommemusikk var det også i parken.

Fine kontraster.

Tidligere år har jeg ikke lagt merke til statuene. Det er alltid nye oppdagelser i Central Park.

Tre gutter holdt det samme showet hvor en av dem hopper over 4 personer til høyre på bildet. Jeg så det for 2 år siden, og det er morsomt (og imponerende) å se hvordan de bruker de samme effektene og sier de samme tingene som for 2 år siden. De har virkelig funnet et konsept som appellerer siden publikum er fortsatt like interessert.

Denne gruppen hadde kledd seg ut i kostymer og så ut til å kose seg med dans på rolleblades.

Under prøver jeg litt eksperimentering med farger på kameraet.

Over med fargeendring på kameraet og under de rikige fargene.

Det gir mer dramatisk look å bruke fargeendringene

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg har nå skjønt at systemene er enkle i begge landene når man tilhører gruppen de er tilpasset for; de som har bodd i landet hele livet og fortsatt bor der. Jeg har innsett at systemene i Norge ikke fungerer optimalt for de som har flyttet ut av Norge.

De siste årenes skatteoppgjør med Norge har vært et mareritt. Man skulle tro de ansatte i Skatteetaten får bonus for skatt de klarer å finne smutthull for å kreve. Argumenter tas ut av sin sammenheng og brukes til fordel for å kreve skatt på noe som etter loven oppfyller krav til skattefritak. Jeg kan ikke vente til den dagen jeg skal slippe å forholde meg til norske skattemyndigheter når jeg bor i utlandet (jeg krysser fingrene for at de ikke tvangsflytter meg tilbake slik som de har gjort med Trøim, men så rik er jeg ikke).

Etter at jeg solgte leiligheten i Oslo (for å kunne raskest mulig komme ut av norske skattesystemer) har jeg investert aktivt i aksjer. Siden amerikanske myndigheter har strenge regler for hvordan innbyggere kan kjøpe aksjer i utlandet ba min tidligere nettmegler meg om å finne en annen megler siden de ikke ønsket kunder som bodde i USA. Jeg skiftet megler i sommer og bestilte nettbank. I dag, 3 måneder senere har jeg omsider mottatt all informasjonen jeg trenger for å kunne logge inn i nettbanken. Jeg har måtte be dem 4 ganger sende sikkerhetskoden. Jeg prøvde å få til alternative løsninger siden jeg hadde hastverk med å få tilgang til aksjehandel, men det var bare en måte å gjøre dette på, det syntes ikke å bety noe at 3 av brevene ikke hadde kommet frem. De tilbød bare et fjerde forsøk, som jeg er lettet over faktisk kom frem.

Situasjonen er nå snudd, det er systemene i Norge som virker tungvinte og lite fleksible. Selv med ingen kreditthistorie har jeg ikke brukt så mye tid på å få både nettbank og nettmegler i USA.

Igjen er det bare å fastslå at erfaringen med å skifte land og gjøre en omstilling er utrolig verdifull. Man innser at verden er ikke så svart/hvit som man tror når man aldri har prøvd noe annet enn Norge. Ingen av landene har det beste systemet, de har bare funnet løsninger som fungerer for gjennomsnittsborgeren.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Første konsert var AC/DC. Jeg har knapt hørt på dem de siste årene, men et par uker før billettene ble lagt ut hørte jeg Thunderstruck på Kickboxing-treningen. Den var en påminnelse om musikken jeg likte som tenåring. Jeg bestemte meg for å kjøpe et par billetter. Jeg var blant de første som kjøpte billetter og fikk billetter temmelig nær scenen. Forventningene før var blandede, jeg lurte på hva jeg egentlig skulle på en AC/DC-konsert. Det var tett regn og torden da en tysk venninne og jeg satte kursen mot Giants Stadium. Like før konserten startet sluttet det å regne og vi så blå glimt på himmelen.

Det var en utrolig bra konsert, kan virkelig anbefales. Alle de kjente sangene ble spilt og det var et bra sceneshow. Angus hadde både strippshow og gitarsolo, som var imponerende. Stemningen var helt spesiell under gitarsoloen. Han sto på en forhøyning midt på stadionen. Det var morsomt å se ham live i sin skoleuniform.

Neste konsert var U2. Jeg har aldri vært en stor U2-fan, men de har noen utrolig bra sanger. Jeg har lenge hatt lyst til å oppleve dem live, og da jeg fikk muligheten til å kjøpe billetter på et pre-sale slo jeg umiddelbart til. Det var deres 360 graders turne, og scenen var på midten av stadioen. Det var totalt ca 80,000 på konserten, og ifølge dem rekorden på Giants Stadium. Bono kunne ikke motstå kommentaren om at dette var flere enn noen annen, til og med paven og Bruce Springsteen. Han sendte en beklagelse til Bruce siden en av disse konsertene ble holdt på Bruce’s 60-årsdag.

Konserten svarte til forventningen. Min eneste skuffelse er at jeg er ganske sikker på at de ikke sang Pride, som er en av mine favoritter. De hadde innslag om viktigheten av humanitært arbeid. Jeg liker måten de bruker sin posisjon for å fremme viktige saker, og at de holder det på et nivå som alle bør være enige i.

Seks dager senere var det Bruce Springsteen som startet sin rekke av konserter som de siste på Giant Stadiums’ som skal rives. Han startet konserten med en ny sang om Giant stadium og “bring out the wrecking ball”, en sang han hadde skrevet for rivingen av stadionen. Han holdt på i ca 3 timer og et kvarter (som vanlig), ikke verst for en mann på 60 år!  Han fortalte om hvordan det å fylle 60 år da han sang Growin up. Han fortalte om fødselsdag-feiring med hele slekta og en kake med 60 lys hjemme hos ham selv som en drøm han helst ville våkne fra. Som alltid, det er hyggelig å “hang out” på en Bruce Springsteen-konsert, selv i New Jersey hvor man kan risikere å få en tonedøv fyr bak seg som overdøver Bruce, heldigvis skjønte han hintene fra de rundt ham….

Sist ute var P!NK. Mine forventninger var igjen blandede, jeg lytter ikke mye til P!NK, men har lagt merke til mange av sangene hennes. Denne konserten var i Madison Square Garden, og jeg hadde ikke fått med meg en konsert der og det var avgjørende for kjøpet. Oppvarmingsbandet var The Ting Tings, og jeg fant endelig ut hvem som synger That’s not my name.
I pausen før P!NK kom på scenen spilte de dansemusikk og filmet publikum som danset. Det er morsomt å se at ting er akkurat som på film. Alle fulgte med på skjermen og når de så seg selv begynte de å danse, og noen var råere enn andre. En mann demonsterte skikkelige magebevegelser da han kom på skjermen til stor underholdning for hele salen.

P!NK imponerte både med fysikk og show. Hun er utrolig atletisk og konserten var et stort show med alle de kjente sangene. Temaet for konserten var Funhouse og hun hadde dansere, trapes, klovner osv.

Mange sier ofte etter en konsert: “Det var den beste konserten jeg har vært på”. Jeg klarer ikke å si det om noen av dem siden de var alle bra på sin måte. Hvordan kan man sammenligne så ulike opplevelser? AC/DC går jeg gjerne på konsert med igjen for det var noe spesielt med stemningen. Bruce er alltid en hyggelig kveld, og PINK hadde et imponerende show. U2 var det spennende å se live.

Nå trenger jeg en liten konsertpause, men det gir alltid mersmak å gå på en konsert. Jeg har noen band på Watch-listen.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det har vært en travel sommer; jeg har flyttet til ny leilighet i området, vært en tur i Norge, og tilbrakt omtrent annenhver helg nede ved Jersey Shore.

Jeg har ikke vært så aktiv her siden jeg er usikker på veien videre med bloggen. Jeg startet bloggen for å skrive om det å flytte til utlandet og alt som dukker opp i den forbindelsen. Jeg har utlevert mye om meg selv, og nå som jeg er mer etablert er jeg usikker på om jeg vil fortsette å være like åpen med det som har skjedd, særlig siden jeg kan (og har blitt) gjenkjent.
Jeg tror jeg kommer til å skjule de gamle innleggene om prosessen med jobbsøknad og lignende, selv om det ofte er disse som er “inngangen” til bloggen og det som er mest interessant for de som ønsker å gjøre det samme som meg.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Noen timer senere hørte jeg noen nevne at Michael Jackson hadde blitt kjørt til sykehus med hjertestans. Jeg gjorde ikke koblingen til dødsfall da det ville vært så uvirkelig. Da jeg kom hjem hadde Yahoo! overskriften: “Michael Jackson dies”. Siden det sto i presens trodde jeg at de mente ‘døende’, som innebar en sjanse til å overleve. Etter å ha sjekket andre nettsteder skjønte jeg at han faktisk er død. Dødsfallet preger USA, og flere planlagte programmer har blitt erstattet med dokumentarer om Michael Jackson. Det er også dokumentarer om Farrah Fawcett.

Jeg er ingen stor Michael Jackson-fan, mest fordi jeg er ingen fan av musikksjangeren. Han har mange sanger som vil bli husket i lang tid for sin kvalitet, og han står for flere av sangene jeg liker i sjangeren. Min Michael Jackson-favoritt er “Human Nature“.

I dokumentarene nevnes fansen i Harlem som markerer dødsfallet i Apollo theatre. Han var blant de første og største African-American-artistene i USA, og han har nok betydd mye for fremskrittene for  gruppen i USA. Hans livshistorie er imponerende og trist. Når jeg ser bildene av den unge, pene Michael Jackson fra åttitallet er det ingen tvil om at han var en utmerket representant for Afro-Americans på den tiden.

To stjerner døde alt for tidlig i dag, og mine tanker går til begges respektive familier.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende