Det er Wedding season i USA og i lunsjen snakker mine kolleger om bryllup de deltar i. Jeg blir sjokkert over hvor kravstore brudepar kan være. For mange, og spesielt kvinner, skal bryllupsdagen være den store dagen i deres liv, og alt skal være perfekt. Det legges store planer om hvordan scenen, kjolene og kakene skal se ut. Det virker som det forventes at venner og familie skal stille opp og betale for at bildet skal bli perfekt. Her er et par eksempler fra kolleger.

En kollega skal være bridesmaid i venninnens bryllup. Venninnen ønsker å ha en feiring i Las Vegas og en i New Jersey. Alle bridesmaid skal ha lik kjole. Bruden ønsker å ha en farge på disse kjolene for feiringen i Las Vegas og en annen farge i New Jersey. Kjolene er så spesielle at de kan sannsynligvis ikke brukes til annet enn dette bryllupet. Bridesmaidene må selv betale for kjolene. I tillegg skal det holdes bridal shower og utdrikningsfest. Det forventes at gjestene har med gave til både bryllup og bridal shower. Min kollega har dermed følgende utgifter for å delta i venninnens bryllup; to bridesmaid-kjoler kun egnet for engangsbruk, flybillett til Las Vegas, hotell i Las Vegas, diverse gaver til brudeparet og utdrikningslagkostnader. Hun har regnet ut at bryllupet kommer til å koste henne 2500 USD. 

En annen kollega skal denne helgen delta i kusinens bryllup i California. Jeg antok at kusinene bodde i California, men det gjør hun ikke. Hun og mannen bor begge NY-området, men de ønsket å ha bryllupet ved Stillehavet. Familie og venner som alle bor på Østkysten, tilsammen ca 130 stk, skal dermed fly til California for helgen for å feire deres bryllup. Det er en 6 timers flytur hver vei og de fleste har ikke ferie til å gjøre det. Gjestenes helg blir dermed å hoppe på flyet på fredag etter jobb eller lørdag morgen, feire bryllupet på lørdagen og ta en 6 timers flytur tilbake på søndagen.

Det verste med disse historiene er at brudeparet forventer at gjestene skal stille opp for å gjøre den store dagen deres perfekt. Det virker som de har planlagt bryllupet ut fra et veldig egoistisk ståsted, særlig siden de forventer at venner og familie skal betale en stor del av regningen, nemlig reiseutgifter for å delta på deres store dag. Det er heldigvis litt roligere former når det gjelder bryllup i Norge.

Vurdert til: av 16 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

I dag deltok jeg på orienteringsmøte for nyansatte i juli. En gang i måneden samles alle nyansatte for å bli orientert om firmakultur, organisasjon, benefitsprogram, reisepolitikk etc. 

Jeg jobber i et Fortune 500 company, det vil si et av USAs 500 største firmaer. Det er 25 000 ansatte på verdensbasis, og i kontorlokalene hvor jeg sitter er det over 2000 ansatte.

Et av foredragene om firmaets verdier holdt firmaets CEO. Han ønsket at alle skulle presentere seg og si hvor de jobbet, så jeg kan jo si at jeg allerede har blitt introdusert til CEOen. På organisasjonskartet telte jeg 5 ledd mellom meg og ham. Jeg håper på å redusere det med minst 2 trinn i løpet av de neste 5 årene…

Senere på dagen holdt firmaets CFO et foredrag om hans vurdering av firmaet som arbeidsplass, og vi måtte presentere oss igjen.

Firmaet ønsker en flat struktur, så derfor prøver CEO å stikke innom og hilse på nyansatte på de månedlige orienteringsmøtene. Det skal være en "open door"-lederstil. Jeg har fått et godt inntrykk av lederne mellom meg og CEO, jeg har jevnlig kontakt med de to nærmeste. Jeg hilste på tredje ledd over meg andre dagen på jobben. Han hadde allerede fått informasjon om min bakgrunn fra sjefen min og hans sjef, og syntes den var spennende. Jeg visste ikke hvem han var da han kom bort til pulten min. Jeg prøvde å kikke på organisasjonskartet over avdelingen som hang ved siden av meg, og han så det og sa at jeg fant ham ikke på det kartet. Han var sjefen til avdelingssjefen. Hun som satt på andre siden i kontorlandskapet hørte samtalen. Hun syntes synd på meg og hadde lyst til å hviske i øret mitt hvem han var. Han var veldig hyggelig og tok det fint at jeg ikke visste hvem han var. 

På dagens møte satt det en kjempekjekk mann ved siden av meg, men han er nok ikke over 25 år. Han hadde nettopp avsluttet college og kan være så ung som 21 år. Det var også en annen kjekk, nyutdannet mann der. Begge var veldig hyggelige. Den som hadde vært 22 år og nyutdannet…  

Vurdert til: av 25 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

I dag har jeg signert leiekontrakt for en leilighet med utsikt over Manhattan skyline, jeg bør legge til "så lenge det varer". Det skal bygges et hotell mellom blokken min og Hudson River, men de første månedene kan jeg nyte fri utsikt til Manhattan fra både stuevindu og soveromsvindu.

Jeg har leid midlertidig de første månedene siden jeg ikke visste hvor jeg ville bo og om jeg fikk jobb. Jeg har tenkt gjennom hva jeg ønsker og trenger. Jeg kom frem til følgende ønsker:

1. Kort gangavstand til t-banen som går til Manhattan.
2. Forholdsvis nytt bygg med vaskeri, aircondition osv.  
3. Garasje i bygningen.  

Jeg fant ut hvilke bygninger som kunne tilfredsstille mine krav. Disse leilighetene er litt dyrere, men dersom jeg skal ha mest mulig utbytte av flyttingen til NY, fant jeg ut at dette var en forutsetning. Arbeidsdagene er lange og tunge siden det er mye nytt, og alt skjer på et fremmedsspråk. Det er viktig å legge til rette det praktiske med tanke på parkering, tilgang til Manhattan og vasking av klær. På denne måten kan jeg bruke den lille fritiden jeg har på å oppleve USA og New York.

Lørdagen før jeg skulle begynne i ny jobb stakk jeg innom Management office for et av byggene. En venninne som bor der tipset meg om å kontakte kontoret fremfor å bruke agent (som tar en månedsleie i gebyr dersom de skaffer leiligheten for en). Dessuten er personlig oppmøte bedre enn å ringe. De hadde ingenting ledig, men det var mulig at det ble en toroms ledig på mandagen. I disse byggene er det ingen venteliste. Det gjelder å være der når en leilighet blir ledig, og konkurransen er stor. Jeg avtalte med min venninne, som bor i bygget, at hun skulle stikke innom med søknaden min så snart de åpnet på mandagen.

Da jeg først var i gang med å stikke innom Management Office bestemte jeg meg for å stikke innom det andre bygget også. Dette er litt billigere enn det første. Foran meg i køen var det et par som også lurte på toroms leilighet. Jeg hørte resepsjonsdamen si at hun hadde en leilighet ledig fra midten av august, men hun kunne ikke vise den til dem før hun hadde gjort avtale med nåværende beboer. Det hun kunne gjøre var å avtale et tidspunkt hvor de kunne komme og se leiligheten. Et alternativ var å betale 75 dollar for å søke på leiligheten. De kunne da sikre seg leiligheten, men dersom de ikke tok den, hadde de tapt 75 dollar. Paret bestemte seg for å sette opp en avtale for å se leiligheten først.

Jeg satt og irriterte meg over at jeg var to minutter for sent inne for å få en lelighet i bygningen som faktisk var mitt førstevalg pga pris. Da det ble min tur spurte damen i resepsjonen om jeg hadde hørt hva hun sa til paret foran meg. Jeg sa ja, og at jeg var veldig lei meg for at de var foran. Hun sa at jeg kunne forandre situasjonen dersom jeg betalte 75 dollar for å søke på leiligheten, da var leiligheten min dersom jeg ville ha den.
Jeg tok litt betenkningstid, men kom frem til at dette er et nytt bygg med standardleiligheter av god kvalitet, og leien er ok. Jeg regnet med at jeg kom til å ta leiligheten, og hva er 75 dollar om jeg skulle ombestemme meg? Jeg visste at dette var eneste måten å sikre seg leilighet i disse byggene. Hun hadde en større leilighet som som jeg kunne se. Farger, baderom og kjøkken er likt i alle leilighetene. Etter visningen var jeg overbevist om at denne leiligheten vil jeg ha og skrev ut sjekken på 75 dollar.

Jeg kunne ikke signere kontrakt før jeg hadde sett leiligheten og det gjorde jeg uken etter. Det er en kjempefin leilighet. Den er bare et par minutter fra t-banen, fine farger, bra romløsninger, og som tidligere nevnt har den for øyeblikket utsikt til Manhattan skyline. Garasjen jeg har leid er bare et kvartal unna, og på sikt kan jeg få parkering i samme bygg. Det eneste på ønskelisten den ikke har er vaskemaskin i leiligheten, men det er ikke mange leiligheter som har egen vaskemaskin. Det har med rørsystemer å gjøre. Det er et stort vaskeri i første etasje, så det er enkel tilgang til vaskemaskin.

I dag signerte jeg kontrakt og jeg kan overta leiligheten 16. august. Det blir et halv måned med dobbel husleie, men det får være. Det var et 20 siders dokument som måtte signeres og jeg brukte endel tid på å lese gjennom. Det meste var juridiske saker så det var tung lesing. Jeg får ikke egen kopi av kontrakten før jeg flytter inn i august.

En ting som er litt uvant er at jeg må bestille heis til flytting og varelevering. Jeg har ikke så mange møbler så jeg må få dem levert fra butikken. Jeg må avtale med han som er ansvarlig for bygget dato og tid for å bruke heis. I tillegg må jeg levere en sjekk på 500 dollar som sikkerhet i tilfelle heis eller annet utstyr i bygget blir ødelagt under flyttingen.

Jeg gleder meg til å flytte til et sted hvor jeg kan gjøre det litt mer hjemmekoselig, få en skikkelig seng og en sofa.  
Jeg har allerede begynt å se på møbler. Jeg kommer til å gå for billige løsninger siden jeg ikke vet enda hvor lenge jeg blir boende i USA. Jeg har allerede et sett møbler i Norge.

Vurdert til: av 15 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg visste at forsikringer er viktig i USA, men at det skulle være så komplisert og dyrt var uventet. Jeg brukte helgen på å forstå hvordan jeg har forsikret bilen. Jeg må denne uken sende signerte papirer til forsikringsselskapet om at jeg er enig i betingelsene som er satt.

I USA forsikres alle eventuelle utgifter separat, dvs man må bestemme maksimalt forsikret beløp for:
- Skade hos andre dersom man er ansvarlig for ulykken, og hva maksimalt beløp for personskade og gjenstand (bil ol) skal være. Det er i området fra 15 000 USD til 250 000 USD per person og 30 000 USD til 500 000 USD totalt per ulykke. Siden jeg har leiebil var minimum for meg 100 000/300 000 USD, så her er jeg nok bra forsikret.  
- Deretter skal det bestemmes hvor mye man vil være forsikret for skade på egen bil og personer i bilen dersom jeg er skyld i ulykken. Det er i området fra 15 000 USD til 150 000 USD. Jeg har vlagt en lav sum siden jeg har helseforsikring, men det er ikke sikkert at helseforsikringen dekker mine helseutgifter dersom det er en trafikkulykke. Noen helseforsikringer mener at dette er en del av bilforsikringen. I bilforsikringen er det flere varianter av helseforsikringsdelen, og jeg skjønner ikke helt hva som skiller det ene fra det andre. Forsikringen er dyr nok som den er og jeg er ikke maksimalt forsikret, så jeg må nok lese mer for å se om jeg bør øke beløpet.
- Deretter må jeg velge om jeg ønsker å ha forsikring dersom jeg krasjer med en bil som ikke har forsikring eller for lav forsikring. I dette området er det endel ulovlig innvandring og de har ikke forsikring på bilene sine. Det går an å tegne forsikring slik at man får dekket egne utgifter dersom den som er skyld i ulykken er underforsikret og uforsikret.
- Det er mulig å få en billigere premie dersom man signerer på at man ikke kommer til å saksøke noen for mer enn 250 000 USD. Dette er en måte forsikringsselskapene samarbeider for å begrense saksøkingen for å få skyhøye erstatninger.
- Det er i tillegg noen punkter jeg ikke helt forstår forskjellen på.

Med slike kompliserte systemer vil jeg anta at en del av befolkningen er overforsikret, noen underforsikret, og noen totalt uten forsikring.

Da jeg tok førerprøver reagerte jeg på de lave fartsbøtene i USA. Det var stort sett  bøter i størrelsesorden 50-500 USD, og mesteparten i den nedre del. Men, de blir ikke så billige når det kommer til stykket. Fartsbøter rapporteres til forsikringsselskapene og premien går opp for hver fartsbot. I NJ kan man slippe unna første fartsbot under 15 mph, men for hver fartsbot etter det øker forsikringen. Jeg har hørt noen unge menn beklage seg over skyhøy forsikringspremie pga fartsbøter.
Min nederlandske venninne ble stoppet for å ha kjørt for fort. Politimannen sjekket forsikringen hennes og så at hun allerede hadde skyhøy forsikring fordi hun er utlending. Han sa at hun skulle få bot for å ha kjørt uten sikkerhetsbelte. Hun svarte at det stemte ikke, hun kjørte alltid med sikkerhetsbelte. Da sa han: "Vil du heller ha en fartsbot?". Hun ble plutselig veldig enig med ham at hun hadde kjørt uten sikkerhetsbelte…

Jeg antar at andre bøter, som kan tyde på aggressiv kjøring, også vil påvirke forsikringspremien.

Neste post i forsikringsjungelen er å finne ut hvordan boligforsikring fungerer. Jeg tror jeg har fått orden på generell helseforsikring.  

Vurdert til: av 15 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Endelig har kontoen min også inntekt. I dag kom første "pay check" inn på konto. Jeg får lønn annenhver fredag, og det utbetales en halv månedslønn. Jeg kommer til å betale nesten 30% skatt, så det er litt mindre skatt enn i Norge, men ikke så lav skatt som jeg hadde håpet på.   

Jeg har regnet ut hvor mye jeg har igjen etter at faste utgifter er betalt, og jeg ser at lønnen dekker boutgifter, bilutgifter og mat, men det er ikke mye igjen til uteliv og klær. Jeg har sparepenger så jeg finner nok penger til klær og litt moro. 

Jeg må vurdere om jeg skal ha en 401k plan. Det er pensjonssparing. Dersom jeg sparer inntil 6% av lønnen min til pensjon, så bidrar firmaet med 50 cent for hver dollar jeg sparer. Det er en fin måte å få mer lønn. I følge min ex-Wall Street-venn er det en maksimal grense på 15 000 dollar. 
Beløpet som spares skal det ikke betales skatt for og det settes inn i fond. Jeg har egentlig ikke penger igjen når alle faste utgifter, klær og sosialt liv er betalt, men jeg bør benytte meg av muligheten for mer penger fra arbeidsgiver. Jeg skal lese mer om 401k i helgen, slik at jeg kan melde meg på til neste måned.

Ellers har jeg lært at jeg må ha en paraply i bilen. Da jeg gikk hjemmefra i dag tidlig var en opphold, litt sol og varmt. Jeg tok ikke med paraply. Etterhvert som jeg nærmet meg jobb så jeg stadig mørkere skyer. Da jeg hadde parkert bilen på jobben var en skikkelig regnvær og tordenvær. Jeg satt i bilen i 10-15 minutter for å vente på at det skulle løsne opp, og til slutt ble det klarvær.
Da jeg gikk fra jobben var det varmt og opphold, men jeg kjente fuktighet i luften. Etterhvert som jeg nærmet meg NY ble det mørkere og i det jeg hadde parkert begynte det å regne for fullt. Jeg skulle til øyelegen for å sjekke kontaktlinsene. Jeg sto og ventet i 10-15 minutter, men innså at det ikke kom til å gi seg. Da var det bare å gå ut i regnet. Jeg måtte innom banken og innen jeg var kommet dit var jeg søkkvåt. En mann på vei ut sa at han skulle ønske at han kunne lånt meg paraplyen sin. Hyggelig at han tenkte på meg.  
Jeg hadde på meg en lys skjorte og følte meg som en deltaker i wet T-shirt konkurranse da jeg ankom øyelegen (men jeg hadde undertøy). Han ønsket meg en god helg og håpte at jeg klarte å holde meg tørr resten av helgen.

Heretter skal det ligge en paraply i bilen til å ta hånd om plutselige regnbyger. Det regner temmelig tett når det først regner her borte. I en episode av Sex & singelliv er Carrie i byen og plutselig begynner det å regne. Hun står sammen med en mann under et tak. Regnet i dag minnet om regnet i den episoden (hvis noen andre enn meg husker episoden. Den er litt morsom fordi hun begynner å plapre i vei til fyren om hvordan de i en film hadde endt opp med å gifte seg, og fyren blir skremt og går ut i regnværet).

Ellers har jeg tenkt å se litt på møbler i helgen. Planlegger en tur til IKEA. Jeg fikk ordnet med parkeringsplass i parkeringshus i dag, så jeg slipper å tenke på om jeg finner parkering når jeg er hjemme igjen.

Vurdert til: av 15 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Da jeg kom hjem i kveld var det 36,7 grader i leiligheten. Det var omtrent samme temperatur ute. Jeg sjekket Min og Max på termometeret og Min ute de siste døgnene var 27 grader og max 45 (men det er i solen).  

På jobben er det air-condition og det var først da jeg gikk fra jobben jeg kjente hvor varm luften var. Det minner om når man går av et fly i Syden.

Det går fremover på jobben. Jeg synes selv at jeg begynner å få god forståelse for den amerikanske markedssituasjonen og produktet jeg skal jobbe med. Jeg skal på kongress i Los Angeles i begynnelsen av august. Det blir fra tirsdag til søndag, og jeg håper på å få se litt av byen, i hvertfall på kvelden. Vi er 5 fra jobben som skal dit, så det blir en fin anledning til å bli bedre kjent med kolleger.   

Ellers har jeg meldt meg på for å trene på helsestudio på jobben, men jeg får ikke begynne før jeg har vært gjennom to legeundersøkelser. De skal teste alt mulig før de tør slippe meg inn i treningsrommet.

Jeg hadde tenkt å ta det rolig i helgen, blant annet for å lese om helseforsikringene jeg kan velge blant på jobben. Men på fredagen ringte Jolande og lurte på om jeg ville møte hun og en kollega for en drink. På lørdag ringte en svensk jente, som jeg møtte for et par uker siden, og lurte på om jeg ville bli med på jazzklubb på Manhattan. Det ble med andre ord to kvelder ute på byen.  
I går (søndag) bestemte jeg meg for å ta det rolig og gikk ned til Hudson River og satt i solen. Det var så varmt at det var behov for litt sjøbris dersom jeg skulle være utendørs, og en så fin fridag bør man ikke tilbringe inne. Mens jeg var der kjørte en båt fra Norwegian Cruiseline forbi og i dag hørte jeg reklame for Norwegian Cruiseline på radionen. Det er gøy å se norske ting her borte.

Vurdert til: av 14 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det er lenge siden jeg har gledet meg så mye til en helg. Det som har vært ekstra slitsom er at jeg har hatt noe å ordne hver kveld, så jeg har stresset fra jobb for å rekke neste avtale. I tillegg har det vært en stressfaktor at jeg stadig ender i feil exit på vei til og fra jobb. Trøsten er at jeg på fredag kjørte riktig begge veier.

På torsdag skulle avdelingen til Six Flags Great Adventures. Jeg syntes noen hadde sagt at det var fra klokken ni om morgenen til ni om kvelden. Jeg  kjørte hjemmefra rett før klokken syv. Jeg hadde lite mat hjemme så jeg fant ut at jeg skulle teste frokosten på jobben. Kjøreturen skal normalt ta 45-50 minutter på den tiden av døgnet, så jeg skulle ha god tid.
Dette var andre gangen jeg kjørte bil til jobben, og av en eller annen grunn tok jeg av ved feil exit. Plutselig satt jeg helt stille sammen med en masse trailere på en vei uten exits. Jeg skjønte raskt at jeg var på feil vei, men kunne ikke komme av. På motorveien ved siden av kjørte biler i ok hastighet, mens jeg beveget meg i sneglefart sammen med trailerne. Etterhvert som vi beveget oss fremover kom det skilt om George Washington Brigde. Like før bomstasjonen til broen var det en exit og det viste seg å være siste exit før broen. Jeg visste ikke helt hvor jeg skulle kjøre og det ble endel tuting. Jeg så to politimenn som voktet køen inn til Manhattan og kjørte bort til dem. De spurte om jeg var lost og jeg sa ja. De spurte hvor jeg skulle og om jeg hadde veibeskrivelse. Jeg sa hvor jeg egentlig skulle ha vært og kommentaren fra politimannen var: "You are really lost". Jeg fikk forklaring på hvor jeg skulle kjøre og klarte heldigvis å komme tilbake til rett vei. Politimannen sa at det var godt jeg hadde tatt av før bomstasjonen, ellers hadde jeg vært låst på vei til Manhattan og det hadde tatt minst to timer i kø.
Litt over halv ni kjørte jeg inn i parkeringshuset. Da ringte sjefen min og lurte på hvor jeg var. Hele gjengen satt i bussen og ventet. Avgang skulle ha vært halv ni og det var bare meg som manglet. Der forsvant min mulighet til frokost den dagen. Siden jeg var ny var det greit at jeg kom litt for sent. De har forståelse for at det ikke er lett for en ny person å finne frem på motorveiene. Hele avdelingen er hyggelig mennesker. På bussen tenkte jeg at det er ingen i avdelingen jeg ikke liker eller føler er vanskelig å forholde seg til.   

Da vi ankom parket forsvant sjefen min og tre andre menn rett til Rollercoasterne, og vi så ikke mer til dem før lunch-tider. Jeg sto igjen med damegruppen på tilsammen åtte damer. Damene startet med en Rollercoaster som jeg ikke orket tanken på å prøve på tom mage. Jeg bestemte meg for å spise litt først og ta en senere. Det var først senere jeg innså at damene bare hadde tenkt å ta en Rollercoaster, så det ble ingen skikkelig Rollercoastertur på meg. Sjefen og de andre mennene hadde kjørt Rollercoastere hele dagen, bare avbrutt av ølpauser. De hadde rukket 8-10 turer. Så en MBA og lederstillinger stopper ikke mennene i firmaet fra å være guttunger når de er i Six Flags-parker.
Etterpå var vi på en japansk restaurant og spiste Hibatchi. Det er en amerikansk japansk ting. Det er en stor grill og foran gjestene står en kokk og tilbereder maten. De shower litt så det er en morsom opplevelse, og maten er god. 

I helgen skal jeg slappe av, vaske tøy og sitte litt i solen. Jeg må også bestemme hvilken helseforsikring jeg skal ha. Og jeg må bli opplagt igjen til min andre uke. Det er slitsomt å skulle både lære en ny firmakultur og en ny landskultur på en gang. 

Vurdert til: av 16 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg hentet bilen på Manhattan i går kveld. Heldigvis var bilforretningen på samme avenue som exiten til Lincoln Tunnel. Jeg var litt nervøs for å misse exiten, da hadde jeg måtte kjøre noen runder på Manhattan og det fristet ikke.

I dag kjørte jeg hjemmefra før klokken syv for å komme meg av sted før den store trafikken. Jeg hadde fått en veibeskrivelse av en mannlig kollega og han har skjønt hvordan man skal gi veibeskrivelse til en kvinne. Her er formen:
- Ta Park Avenue ut av sentrum
- Kjør over broen og gjennom tre lyskryss
- Ta til venstre etter at du har kjørt under broen og du er på påkjørselen til Rt 495
- Kjør inn på Highwayen og følge skiltene til NJ Turnpike North
…. osv

Jeg hadde bare en feilkjøring. Han hadde skrevet "Take the exit to Garden State Parkway North (I think it is exit 62)". Da jeg så skiltet til exit 62 så hadde det et annet navn enn Garden State Parkway North, og det var først ved avkjørselen jeg så Logoen til Garden State Parkway på skiltet. Jeg kjørte til exit 61, snudde og satset på at den andre retningen også hadde en exit 62 til Garden State Parkway North, og det hadde den.

I løpet av dagen laget han en tilsvarende kjøreretning for meg for hjemveien. Han skulle lage en beskrivelse for en kortere vei i morgen. Han husket ikke alle exit-nr og navnene for den korte veien, så derfor en midlertidig veibeskrivelse inntil han har alle navnene. Jeg hadde bare en feilkjøring på hjemveien. Han hadde skrevet om et skilt til Route 80, og jeg tok av. Det var først etterpå at jeg leste hele setningen som sa at etter skiltet til Route 80 kommer 3 lyskryss og du skal kjøre til venstre etter disse. Da jeg hadde kjørt feil fulgte jeg skiltene til New York City, og etter en stund var jeg på neste vei på veibeskrivelsen og kunne følge veibeskrivelsen igjen.  

Det går stort sett greit å kjøre her, men det kan være problematisk å skjønne hvilken Highway jeg skal kjøre på. I New Jersey er det flere millioner mennesker samlet på et begrenset geografisk område, så det er mange Highways og jeg må kjøre på 4-5 forskjellige på vei til jobb. Det er litt forvirrende i begynnelsen.

Kollegene på jobben er veldig hjelpsomme. En av kollegene bor å Manhattan, og da jeg skulle hente bilen i går kveld spurte jeg ham om jeg kunne sitte på til Manhattan. Han sa ja og gikk en halv time tidligere enn planlagt for å gi meg skyss. Jeg sa at det ikke var nødvendig, men han insisterte. Han hadde planlagt å kjøpe et batteri på vei hjem, så vi stoppet på et Mall. Han skal delta i undertøy-løpet i Central Park på lørdag, så han trengte noen kule underbukser. Det er et løp hvor alle løper i undertøyet, kanskje jeg skal ta meg en tur og være tilskuer. Det er litt komisk at jeg var med en mannlig kollega og kjøpte undertøy andre dagen på jobb.

I morgen blir det Amusement-park. Avdelingen jeg jobber i skal ha en team-buildingdag i en fornøyelsespark, og avslutte med middag. Det har vært en slitsom uke. Har derfor lite energi om kveldene. Mer referat følger til helgen.

Vurdert til: av 13 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

I dag startet jeg min karriere i USA.

Jeg dro hjemmefra rett før kl 7. Jeg hadde planlagt å være på jobben en gang mellom 8 og 8.30. Reiseruten var tog til nærmeste tettsted og taxi resten. Jeg ankom tettstedet i åttetiden. Da jeg gikk for å bestille taxi fikk jeg beskjed om 20 minutters ventetid. De som kom etter meg fikk beskjed om 45 minutter og 1 times venting, så det kunne ha vært verre. Det var meningen at jeg skulle møte på jobben kl 8.30 og innså at jeg kom til å komme for sent første arbeidsdag! Det kan man kalle en skikkelig god start! Jeg ringte sjefen min og han er kjempehyggelig. Han sa det var fint så lenge jeg var der før kl 9. Jeg ankom noen minutter over halv ni, så det ble ikke så ille som først antatt.

Første tre timer var orienteringsmøter om datamaskiner, benefitsordninger, firmapolitikk, utfylling av skjema, skattekort, få inngangsbevis osv. Det er en del å sette seg inn i. 

Så orienterte sjefen min meg om markedet, produktet, konkurrenter, mine ansvarsområder, deretter hilsning på kolleger. Det er ca 10-15 personer til å gjøre det vi var 2-3 til i Norge. En utfordring blir å forstå hvor langt mitt ansvar går. Jeg ønsker ikke å komme i en situasjon hvor jeg blander meg inn i noen andres arbeidsoppgaver.  Det kommer til å bli kjempespennende og alle var veldig hyggelige.  

For å komme hjem hadde jeg tenkt å bestille taxi til toget, men fant ikke telefonnummeret til taxisentralen. Jeg hadde hilst på en som bor i kvartalet ved siden av meg, og tenkte at det kunne ikke skade å spørre om jeg kunne sitte på. Han sa ja med en gang og jeg kan sitte på med ham til jobben i morgen tidlig. Han drar i 7-tiden, så det blir ingen sene morgener på meg lenger. Han sa at pga trafikk bør jeg starte hjemmefra senest i 7-tiden. Jeg er et B-menneske, men skal alltids klare å omstille meg.

Dagens største frustrasjon var da jeg skulle bestille bilforsikring. Jeg har blitt godkjent som leasingkunde, men må ha forsikring for å få registrert bilen. Jeg hadde kun noen minutter til å ordne det før jeg skulle ha møte med sjefen. Bilselgeren kunne ikke bestille i mitt navn, og for at registreringen skulle bli ordnet i dag, så måtte jeg ordne forsikring i dag. Han anbefalte GEICO siden de som regel er billigst. Jeg ringte dem og de kunne gi meg en forsikring til nesten 4000 USD for et halvt år, dvs 8000 USD i året. Jeg hadde ikke noe valg, og måtte bare ta den, sjefen satt og ventet på meg.
Da jeg kom hjem var jeg skikkelig irritert over priser vi utlendninger må betale pga manglende kjørehistorie i USA. Jeg ringte et par andre forsikringsselskap som mine europeiske venner bruker, og plutselig fikk jeg et tilbud om 2400 USD i halvåret. Det er en prisforskjell på 1600 USD i halvåret, og omregnet til norske kroner blir det 1600 kr i måneden. Jeg kansellerte første forsikring.
GEICO reklamerer for å være billigst, men ikke for utlendinger. Jeg endte opp med Progressive. Min nederlandske venninne har også billigere forsikring hos AIG enn det hun ville fått hos GEICO.
Forsikringen er fortsatt rådyr, men en betydelig forbedring!

Vurdert til: av 15 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg har skrevet tidligere om hvordan flytting til et annet land medfører stadige utfordringer. Jeg tror USA er byråkratiets hjemland, litt uventet, men det meste er veldig tungvindt i begynnelsen.  

Jeg skal begynne i jobben på mandag. Jeg ønsket å ordne bil og parkeringsplass før jeg begynner, slik at jeg kan fokusere på jobben fra dag 1. Men, som vanlig, ingenting skal være lett.

På mandag bestilte jeg leasingbil. Det var planen å hente bilen på torsdag (i går), men jeg blir ikke godkjent som leasing-kunde før jeg kan vise "Proof of Employment", og det kan jeg ikke før jeg har begynt i jobben …. Det blir tog og taxi til jobb på mandag, jeg håper det ordner seg på mandag.   
Jeg har prøvd å komme med konstruktive løsninger, slik at leasing-firmaet kan være sikre på å få pengene, det er jo derfor de trenger alle mulige bevis. Jeg har til og med foreslått å sette et beløp tilsvarende det totale leiebeløpet inn på en depositumkonto. Men, jeg snakker med selgeren, som snakker med bilbutikkens Financial Advisor, som snakker med banken, og med to ledd i mellom så er det nok mye informasjon som faller av på veien. Uansett, hvis jeg ved å vente til mandag kan ha 12 000 USD tilgjengelig nå, fremfor å låse dem for 2 år, så skal jeg ikke klage. Jeg må kjøpe nye møbler når jeg flytter inn i ny leilighet i løpet av høsten, så pengene skal nok få bein å gå på…. 

Neste ting på listen er parkering. Det er mulig å parkere i gaten, men bare i 4 timer dersom man ikke har kjøpt oblat for å parkere i gaten. For å få denne oblaten må man møte opp i rådhuset med gyldig leiekontrakt/kjøpekontrakt for en leilighet i området, førerkort som viser at man har adresse i området og registreringskort for bilen og det skal være i beboers navn. Før jeg får bilen, har jeg jo ikke registreringskort, så jeg må vente til bilen er hentet. Jeg håper jeg finner en lovlig parkeringsplass mens jeg er inne og ordner parkeringen… Jeg kommer til å leie garasjeplass siden gatene stort sett er fulle, og jeg orker ikke å kjøre rundt i en halvtime eller mer hver ettermiddag for å finne en parkeringsplass. Jeg trodde garasjeplass var enklere siden man tross alt betaler 200 USD i måneden for plassen, men også her må jeg bevise at jeg bor her og registrering i mitt navn.

Siden leiekontrakten min gikk ut i april, og jeg bare leier midlertidig, så har jeg ingen gyldig leiekontrakt. Jeg måtte derfor få byrået jeg leier hos til å lage en bekreftelse på at jeg er leietaker i byen. Ordningen skaper mange arbeidsplasser…
Jeg skulle også ha vist en gyldig leiekontrakt til leasing-firmaet for å bli godkjent. De måtte ha bevis for gyldig adresse, men heldigvis holdt det med en bankutskrift. Jeg måtte vise leiekontrakten for å få godkjent adressen av banken når jeg opprettet kontoen.

Det er positivt at parkering er reservert beboere i området, men må alt være så vanskelig. Da jeg sto i køen for å snakke med dem som ordner med parkeringen i området, merket jeg meg at samtlige foran i køen gikk derfra uten parkeringsbeviset pga manglende papirer. En etter en forlot de stedet i frustrasjon.

Heldigvis kan jeg parkere i parkeringshus til skyhøye døgnpriser uten å måtte vise til papirer på det ene og det andre, så det blir nok løsningen i begynnelsen. Jeg håper de godkjenner den midlertidige registreringen på bilen, ellers må jeg basere meg på en veldig dyr løsning i 30 dager, som er tiden det tar å få den endelige registreringen ….

Jeg orker ikke å ordne med forsikringen, så jeg stoler på at bilselgeren kommer med en ok forsikring for meg. Jeg betaler gjerne for å slippe å måtte ordne alt selv for tiden.

Jeg kommer stadig i en slags "catch 22"-situasjoner, og det meste krever masse dokumentasjon. Den første uken måtte jeg ha telefonnummer (og adresse selvsagt) for å få bankkonto. Jeg måtte ha bankkonto for å få telefon. Heldigvis hadde jeg en venn med telefon, så i begynnelsen var det han som fikk telefonene fra banken.  

Jeg lurer av og til på hvorfor jeg gjør dette. Det hadde vært så mye enklere å fortsette livet mitt i Oslo. Men, etter dagens gjøremål satte jeg meg i parken, og da skjønte jeg det. I dag har det "som vanlig" de siste ukene vært 25-30 grader. Dagen i dag hadde i tillegg skikkelig blå himmel og luften var tørr og fin. Det er deilig å bo et sted hvor fine sommerdager er en selvfølge. I går kveld var jeg ute og tok noen pils. Jeg kunne gå hjem i skjørt og t-skjorte kl 11 om kvelden.
Dessuten har jeg generelt et mye mer spennende liv her i New York enn i Oslo og flere karrieremuligheter, så jeg gir ikke opp så lett.
Jeg bare gleder meg til alt fungerer i livet mitt.  

Vurdert til: av 16 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende